Stjålet venn

«Det er en glede å utsette seg for det rike og litt rare bildespråket til Ruset, og dessuten hans fortreffelige evne til å overraske med plutselige, potente vendinger, som gir sprett i en tematikk som kunne vært mange ganger ømmere enn Ruset tillater den å være. Den unndragelsen setter jeg pris på. (...) Stjålet venn er enda en bekreftelse på Rusets glimrende dikterevner, og et skjønt lite vitne om sorgen som modnet, men som ennå er der.»

«(...) et uvurderlig bidrag til sorglitteraturen. Men mer enn det er dette en form for poesi jeg hadde glemt at jeg savna, med et assosiativt og formsikkert språk som åpner for innlevelse. Tross det private utgangspunktet, demonstrerer Ruset poesiens unike fellesskap.»

«Endre Rusets diktsamling er tileigna ein ven som har valt å ta livet av seg. Det er, uvanleg nok, ikkje eit stykke pårørandelitteratur som dryp av sorg, anger og undring. I staden er det, overraskande, ei eksperimentell, modernistisk diktsamling. (...) Som manifestering av sorga i si mest ugripelege form, når ho ikkje lenger står heilt klar føre oss, er denne diktsamlinga interessant både som menneskeleg dokument og som kunstnarleg prosjekt. For det er altså mogleg å skriva eksperimentell lyrikk som samstundes rører oss, og rører ved vårt inste menneskelege vesen.»

«Sjøl om diktsamlinga handler om sorg, handler den om mye annet også – og denne motsetninga er i seg sjøl en forenkling. Den er både tinglig og abstrakt, liten og stor. Sorgen dras i enkelte linjer fram i lyset, og andre steder aner vi den bare i sidesynet et sted. (…) Jeg hadde glemt at jeg savna å lese denne formen for poesi. Stedvis minner det meg om aspekter ved Charles Bukowski, William Carlos Williams og Raymond Carver – alle lyrikere hvor diktene har satt visuelle spor i meg.»