Olea våkner alene og aner ikke hvor guttene er. Engstelig for hva de har rotet seg opp i, er hun rasende da de endelig dukker opp.
«Hva skjer her?» Eugen og Isak kom langsomt slentrende.
«Olea er i slett lune,» opplyste Hans.
«Huff, da!»
Olea kjente lyst etter å fyke på Eugen og Isak også, men hun besinnet seg da hun så at Eugen bar på noe. Først trodde hun det var en reveunge. Olea blunket da de første strålene fra morgensolen traff de høyeste tretoppene. Hun måtte gå nærmere for å se bedre på dyret som hvilte i armene til Eugen.
