Det er ikke lett for Elisabeth å leve alene. Sulten er hyppig gjest i det vesle huset i Dalen, og ensomheten og ansvaret tynger. Hun fylles av uro og fortvilelse når Maria forteller om skolelærerens merkelige oppførsel, men hva kan hun gjøre? Forholdet til Ragna skranter fortsatt, men Dorte viser seg å være en god venn, som ofte tar veien opp til Elisabeth og Ane.
På vei over tunet ante Elisabeth noe i øyekroken. Det føltes som om hjertet skulle stoppe å slå. Skrekkslagen snudde hun seg og stirret ned i bygda. Den svarte hesten til Jakob var ikke til å ta feil av, og heller ikke vognen der kisten sto, pyntet med lyng og kreppapir.
- Elisabeth!
Hun fór sammen.
Dorte så undrende på henne. - Ka e det, Elisabeth? Har du sett gjenganger - eller hulder, kanskje?
- Nei, det va et begravelsesfølge, hvisket Elisabeth og pekte nedover bakken. Hun kjente nakkehårene reise seg. Følget var borte. Men det var umulig.
